24. august går hermed over i historien som en av de mange søndagene da jeg skulle ønske jeg var blant de normale – alle de som våkner uthvilt ut på morgenkvisten, kikker ut på solen, går en formiddagstur og ellers lar dagen gå sin fredelige gang.

Istedenfor blir jeg revet ut av nattesøvnen med et voldsomt rykk besatt av dagens mareritt: Viking-Lillestrøm! Hvorfor bekymre seg for det når det fortsatt er sommer i luften og andre mennesker bruker hviledagen til å gjenvinne krefter? Det spørsmålet har jeg stilt meg selv så mange ganger uten å få svar at jeg nå har gitt opp. Jeg må bare erkjenne at det å være fotballsupporter er en uhelbredelig tilstand – og å være vikingsupporter er selvpining. Hvorfor vi gjør det? Fordi vi ikke kan noe annet, kort og godt.

Heldigvis har vi lidelsesfeller. Det er en slags trøst i at tusenvis av oss samles i Jåttåvågen med jevne mellomrom for å oppleve kollektiv selvpisking. Noen ganger nøyer vi oss med å bli ydmyket alene foran tv-skjermen. Det er ikke noe særlig bedre.

Å drømme om å bli normal, er altså håpløst, men vi kan i hvert fall drømme om at sesongen snart må ta slutt, slik at vi kan gå inn i en slags normal vinterdvale.

Men det nytter ikke det heller. Det er noe som driver oss frem til hver eneste kamp – drømmen om i hvert fall en gang å få oppleve et vikinglag hvor alle spillerne viser at de både vil og kan. At de ikke bare er tilfeldige besøkende i en mørkeblå trøye for tiden, men at de er motivert for og i stand til å yte sitt beste – hver for seg og i fellesskap. At de vet hvor de har hverandre og oss – vi som er beredt til å juble for det minste tegn på finesse og ikke minst for spillere som viser guts for klubben. De kan alltid reise videre, mens vi er stuck her i Jåttåvågen. Vi vet at de fleste av dem skal videre før eller siden, og vi unner dem alt vel – såfremt de gjengjelder våre følelser her og nå i sitt engasjement for klubben og oss.

Skal vi være noenlunde realistiske, må vi bare se i øynene at denne sesongen er ødelagt, ikke bare er resultatene langt under forventning, men det er heller ikke noe spill å glede seg over. At vi skulle bli rundspilt av Stømsgodset og Bodø-Glimt i løpet av en uke, hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve.

Hvem som har skylden? Ja, den som visste det, men det sniker seg inn en mistanke om at problemet er at Viking har for mye penger. Forretningsmaskineriet er blitt for velsmurt. Kassen er så velfylt at klubben har råd til dyre, kortsiktige løsninger. Trenges det en ny spiller, er det bare å kjøpe inn som kan bli noen måneder. Lag som har mindre ressurser, er nødt til å tenke mer langsiktig – finne frem til de neste beste og utvikle dem eller ale opp gode spillere selv. Kortsiktige løsninger kan kanskje gi resultater på kort sikt, og det har vært mye av det i Viking de siste årene, men på lengre sikt er det destruktivt. Umotiverte nyinnkjøpte underminerer det viktigste av alt – tillitsforholdet mellom supporterne og laget.

Derfor skulle jeg ønske at Rösler allerede nå sendte hjem de spillerne som ikke er 100 prosent motivert for Viking i hvert fall ut neste sesong, helst enda lenger. Om vi blir nummer fem eller ni i år, spiller egentlig ingen rolle. Gi oss heller er lag som kan gi tro på fremtiden.

Men penger er ikke alt, heller ikke i fotball. Det dreier seg også om makt. Som lesere av Stavanger Aftenblad vet, ligger (nesten) all makt her i byen hos én mann, nemlig ordfører Sevland. Dermed har han ansvaret for alt som foregår i byen, også i Jåttåvågen. Aner vi ikke hans klamme hånd over det tafatte vikinglaget?

Så sprø kan en supporter bli en kveld som denne – og torsdag er det kamp igjen – med nytt håp og nye drømmer. Vi er håpløse, og vi kan ikke noe for det.

Verdens største og merkeligste sirkus hjemsøkte Stavanger på fredag. Hvor Arnardo har klovner som skremmer ungene og linedanseres som tar pusten fra publikum, ha dette sirkuset et helt annet trumfkort – ubegripelig poesi. Likevel har det holdt sitt publikum trollbundet i snart et halvt århundre.

Jeg for min del fikk mitt første møte med legenden midt på 60-tallet i en kjellerstue med langt hår og vinyl.
”They’re selling postcards of the hanging
they’re painting the passports brown.
The beauty powder is for sailors,
The circus is in town.”

Vi forsto at dette var noe annet enn ‘she loves you’, men ikke så mye mer. Mens vi ble sittende undrende igjen, reiste sirkuset videre. I de påfølgende 45 årene har jeg forsøkt å finne ut hva det egentlig er med denne legenden. Hvorfor har den fremdeles slikt tak på en hel generasjon?

Så plutselig – på Viking Stadion av alle steder – står han der foran oss, magikeren fra Desolation Row, iført sirkusdress, naturligvis. Borte er cowboy-hatten og lærejakken. Nå er vi tilbake til utgangspunktet – sirkus og magi, hvor virkelighet og fiksjon flyter over i hverandre.

Skal han nå endelig stå frem og fortelle hvem han egentlig er, og hva han i alle disse årene har forsøkt å si oss? Ungdommen i mengden ser forventningsfullt opp. Vi seniorfans som er samlet innenfor 16-meteren, vet bedre, selv om også vi håper å få et glimt på innsiden av legenden.

Det starter klassisk: ”Everybody must get stoned” – vi er kommet hjem – og holder frem i samme retning: ”Don’t think twice, it’s alright” vakrere enn noen gang. Kan dette fortsette? Selvfølgelig ikke. Han minner oss om sannheten i forholdet mellom oss: ”We never did too much takin’ anyway” og forsvinner inn i ugjenkjennelige og tilfeldige rockenumre. Som om han vil understreke det enda en gang: Dere får aldri tak i meg, særlig ikke når dere aller mest ønsker det.

Likevel er det som om han kjenner lengselen fra folkehavet, fra oss som drømmer om en svunnen ungdom, og så sandelig kommer det igjen linjer fra kjellerstuen. Dette sirkuset er en arena for drømmeri:
”Nobody feels any pain.”
Yess – tenker vi uten omsorg for de som har drukket for mye øl og står duknakket foran avlukkene på sidelinjen, men de har jo ikke fortjent bedre
”everybody knows, my baby’s got no clothes”
Vel, det er kanskje lenge siden, men hvorfor ikke?
Og så skjer underet: Han lar oss falle inn i refrenget ”just like a woman”, som om vi supportere selv fikk sette inn straffesparket – i fellesskap.
Inntil han minner oss om at slike eventyr har en trist slutt:
”I believe it’s time for us to quit..
you fake”–før vi får lagt inn et siste rungende ”just like a woman.”

Har han noen gang før invitert til allsang? Det er naturligvis bare en tilfeldighet fordi han selv bryter rytmen i refrenget, men likevel. Han vinker nesten umerkelig ned til oss på hjørnet av 16-meteren, før han haster videre inn i det musikalske ingenmannsland som anmelderne hefter seg ved. Dem om det. Dette dreier seg om magi, ikke terningkast.

Han lar oss vente. Det går en time, kanskje halvannen, men vi vet at han ikke vil svikte oss. Han er blitt 67, og dette er vår siste sjanse til å møtes på denne måten. Han i sirkusdress – vi i åndeløshet. Han holder oss på pinebenken helt til slutt, før han minner oss om hvordan det var den gangen:

”Now you don’t talk so loud,
now you don’t seem so proud”

og stiller det enkle spørsmålet alle ungdommer i alle aldere har stilt seg selv de siste 40 årene:

”How does it feel,
to be on your own,
with no direction home”

Som en siste hilsen, for han kommer ikke tilbake igjen nå – fester han blikket på oss. Det er medfølelse i øynene. Han vet hvordan det føles:

”a complete unknown
like a rolling stone”

Mens vi rusler langsomt ut i sommernatten, pakker sirkuset sammen. 60-tallet forsvinner inn i minnene igjen, men som han sang den gangen:
”I was so much older then
I’m younger than that now.”